New York Public Library

Som hospitant er arbeidsfordelingen min 60 % jobb og 40 % oppgaveskriving. Ettersom vi er inne i tredje arbeidsuke og første frist fra universitetet for innlevering er 1. februar, var dagen i dag kommet til å ta en skrivedag. Jeg tok som vanlig T-banen inn til Manhattan, men i dag var arbeidsplassen min byttet ut med et av bibliotekene, New York Public Library ved Bryant Park. Utvendig er arkitekturen helt fantastisk, og det ble ikke mindre imponerende innvending. Det minnet om en blanding av et kulturminne, et museum og et bibliotek. Selve lesesalen jeg satt i var også overveldende vakker. Bare se på dette taket:

Når biblioteket bokstavelig talt er himmelsk.

Selv om jeg den første timen lot meg distrahere av hvor utrolig imponert jeg var over arkitekturen, kom jeg etterhvert godt i gang med skrivingen. En 2-3 siders prosjektbeskrivelse skulle leveres innen dagen var omme, og jeg har i forkant slitt litt med å bestemme meg om hva jeg skal skrive. Rammene for oppgaven er å skrive om "særtrekk ved mediene eller journalistikken i landet jeg er i" med selvvalgt tema og problemstilling. Det gir meg jo bare en zillion ting jeg potensielt kan skrive om. Det kan allerede virke oppbrukt å skrive om Trump, men ettersom jeg befinner meg i New York på en veldig spesiell tid med tanke på presidentskifte, bestemte jeg meg for å kjøre på med det likevel. De neste månedene skal jeg altså lese meg opp på artikler fra CNN, New York Times og Fox News for å se hvordan amerikanske medier håndterer Trump-administrasjonen og om det er store forskjeller i dekningen mellom de forskjellige mediene.

Etter noen timer på biblioteket, tok jeg en kaffe med en venninne av en jeg kjenner fra Montana, Sarah. Jeg kom i snakk med Sarah etter at hun så at jeg skulle til New York, og ville gjerne koble meg opp med noen av sine venner i New York. Det var et kjempekoselig møte og det viste seg at vi hadde flere ting til felles, og vi avtalte å møtes igjen til helgen. Hurra for å knytte nye bekjentskaper i ny by!

To uker etter avreise

I dag er det gått to uker siden jeg dro til New York, og to arbeidsuker ligger bak meg. Jeg begynner å bli mer og mer vant til den nye tilværelsen, og ikke minst har jeg klart å navigere rundt om i FN-bygget helt selv. Fredag var en ganske spesiell arbeidsdag. Det var den internasjonale minnedagen for holocaust, etter en FN-resolusjon fra 2005 for å minnes ofre, og å avvise all form for nektelse av at holocaust skjedde. Jeg gikk ned til Generalforsamlingen, utstyrt med mobiltelefonen, for å snappe og twitre fra programmet der. Generalsekretær Antonio Guterres innledet programmet, og jeg snek meg så langt fram jeg kunne for å knipse noen bilder til Twitter-profilen vår, samt Snapchat-kontoen, så klart. Jeg fikk både et morskt blikk og en veivende pekefinger for å ha beveget meg for nærme generalsekretæren, hvilket jeg utelukkende tar som A) Bevis på at jeg begynner å bli komfortabel inne på FN, B) At jeg har gjort jobben min. Det er av og til bedre å be om tilgivelse enn tillatelse når det kommer til bildeknipsing inne på FN, har jeg hørt. 

Generalsekretær Antonio Guterres holder innledningstale. "Verden har en plikt til å aldri glemme", talte han.

Flere ambassadører holdt taler, det var musikkinnslag og videosnutter med blant andre Oprah Winfrey, men det gjeveste var hovedgjesten, 90 år gamle Noah Klieger som er en av de siste gjenlevende Holocaust-overlevde. Han fortalte sin historie, og gjentok flere ganger at det er viktig at vi aldri glemmer. Han pekte særlig på at skoleverket må sørge for å undervise om hva som skjedde.

Noah Klieger forteller sin historie til forsamlingen.

Etter noen timer i forsamlingen, ruslet jeg tilbake til delegasjonen. Ukerapporten skulle igjen skrives og sendes ut og nettsiden skulle oppdateres, før vi praktikantene samlet oss sammen og gikk i flokk tilbake til FN i 17.30-tiden. Denne gangen var det for en litt annen affære enn det vi tidligere har gjort på FN: nemlig å drikke øl på delegate's lounge, før turen gikk videre til kadetten vår for skavling, øl og pizza. På delegate's lounge møtte vi andre kollegaer, deriblant de danske praktikantene. Det er vel lite nødvendig å nevne at Skam ble et av samtaleemnene. Apropos Skam: I går var jeg og en liten gjeng på en burgersjappe på Soho. Jeg ble spurt om navnet mitt da jeg la inn bestillingen min, og da jeg stavet I-D-A for henne fikk jeg oppfølgingsspørsmålet: are you Norwegian? Jeg ble litt satt ut - og imponert - av at ekspeditøren kunne plassere nasjonaliteten min på kartet ut i fra navnet mitt, men jeg svarte jo ja. 
- Oh, cool, yeah I heard you talking to your friend, fortsatte hun.
- Oh, so you know Norwegian?
- Haha, no, I've just been watching Skam!

Skam, altså. DÉT er kultureksport på høyt nivå, det! Ikke verst når en ekspeditør på en hipp veganburgersjappe midt i tjukkeste Soho kan identifisere norsk språk ut i fra samtidens mest elskede norske ungdomsserie. 

I går var det forøvrig også kinesisk nyttår, så jeg fikk meg en tur til Chinatown, hvor gatene var dekket av glitter og konfetti. 

Godt kinesisk nyttår! 2017 er forøvrig hanens år, så folk som er født i 1993 kan glede seg over at dette året visstnok gjør ekstra stas på dere.

Tidligere på dagen hadde jeg vært i Sjømannskirken for en ny runde med lørdagsgrøt og sosialisering. Der møtte jeg et par av jentene som jeg møtte forrige uke, samt noen nye fjes, som jeg da endte opp med å spise med på nevnt burgersted og oppleve nevnt kinesisk nyttår med. Vi dro så videre på et japansk créperie hvor vi kjøpte nydelige crépes med Nutella og jordbær (fordi så originale er vi), før vi dro på en bar og pratet i noen timer. Det kom fram at jeg og hun ene jenta hadde veldig mye til felles: vi hadde begge vært på utveksling i USA på videregående, vi hadde begge byttet vertsfamilie, og vi hadde begge fått beskjed om at fedrene våre var diagnosert med kreft mens vi var der borte. Og vi mistet begge fedrene våre. Sjømannskirken er veldig viktig for meg, først og fremst fordi det er et trygt sted for meg å være, med mulighet for å møte mennesker i samme båt (ordspill on fleek), men også fordi jeg føler meg nær pappa der, som jo mange av sine yrkesaktive år var til sjøs. Spesielt i går, den 28. januar, var det ekstra viktig for meg å være tilstede i Sjømannskirken, ettersom det var datoen pappa døde. Kanskje han også oppsøkte Sjømannskirken i nettopp New York hvis han var på land i byen? Vaflene og selskapet der gjør hvertfall mye for meg når jeg føler meg litt fortapt, som jeg jo kan gjøre når jeg er helt ny i storbyen, og på årsdagen til pappas dødsfall. Det var uansett fint å være der, og å møte de jeg møtte på, å tilbringe dagen med de, og å så til slutt finne ut at jeg og en av mine nye bekjente hadde disse utrolige fellestrekkene. Kvelden min ble avsluttet med at jeg skiltes fra mine nye bekjente til fordel for en annen bar i Bushwick der jeg møtte på en jente fra Sarpsborg som jeg gikk på videregående med. Jeg hadde noen utrolig koselige timer der også, før jeg tok banen hjem og sloknet etter en dag full av mange inntrykk. 

I dag var det strålende sol og blå himmel her i Brooklyn. Jeg ruslet litt rundt i gatene rundt om i nabolaget, FaceTimet litt med bestevenn Marianne for første gang siden jeg kom hit mens jeg gikk rundt. Videosamtalen varte dessverre ikke lengre enn drøye kvarteret, ettersom mobilen bestemte seg for å gå fra 20 % til 1 % strøm på få minutter. Da jeg kom hjem sto nok en FaceTime-date for tur: Denne gang med Martin og resten av familien min som var samlet hos mamma for søndagsmiddag. Dette med å være med på familiemiddager er en kjent tradisjon for meg: Julaften 2011 (da jeg bodde i Montana), var jeg med på hele julemiddagen gjennom å være plassert på enden av middagsbordet gjennom datamaskinen og Skype. 

På ettermiddagen kom fire av praktikantene over for et aldri så lite Unge lovende sesong 2-maraton. Vi spiste cookies, potetgull og grønnsaker med hvitløkshummus, pløyet gjennom alle seks episodene, og var enige om at Siri Seljeseth & co nok en gang har klart å levere. Vi gleder oss allerede til sesong 3!

Nå skal jeg gjøre meg klar for senga og ny uke. Denne uken tror jeg blir ganske hektisk på delegasjonen med litt forskjellige besøk og eventer, og jeg har også første deadline på oppgaven som skal leveres til universitetet. 

Korrespondentene

Blir en kort, liten oppdatering i dag også, bare for å holde det i gang, hehe. Dagen i dag var egentlig ganske rolig på jobb. Jeg knipset noen bilder i et frokostmøte om situasjonen i Sør-Sudan der den norske delegasjonen var vertsskap, oppdaterte nettsiden med et par småting, men det virkelig kule som stod på agendaen min i dag, var pressemøte med norske korrespondenter. Dette inkluderte besøk av blant andre Kristoffer Rønneberg fra Aftenposten som jeg for det meste fulgte med på under det amerikanske valget i høst, samt journalister fra Dagbladet, TV2 og NTB. For en journalistikkstudent er jo disse superkjendiser, og det var utrolig fascinerende å høre spørsmålene disse gutta stilte FN-ambassadøren om utenrikspolitikk, og hvordan disse ble besvart. Noe jeg har merket bare den første uken, er hvordan jeg har lært utrolig mye om ting som skjer i verden, som jeg ikke før ante noen ting om. Jeg liker virkelig følelsen av å vite om utenrikspolitiske hendelser, selv om det ikke nødvendigvis får spalteplass i de største mediene. Selv om det kan føles overveldende å innse at man på FN snakker om så mye jeg ikke nødvendigvis har hørt om før, betyr det også at læringskurven er bratt. En oppgave jeg har fått som jeg kan jobbe med fram mot mars når enn det passer, er å skrive en sak om ekstraordinære norske kvinner i FN. Saken kommer til å være i forbindelse om kvinnekommisjonen som finner sted i mars, og da sjefen foreslo noen navn for meg, ble jeg først litt skuffet over meg selv at jeg ikke hadde hørt om noen av de. Skuffelsen ble riktignok etterhvert erstattet over en viss entusiasme over at jeg får sjansen til å fordype meg i historien om disse kvinnene, og å få formidle historien deres. Jeg håper jeg får sjansen til å kjenne på det samme rundt flere temaer i løpet av semesteret - å få gleden av å kunne inneha kunnskap om noe som ikke nødvendigvis står øverst på nettsidene til VG.

Twitter-comebacket

Mandag morgen startet med det faste morgenmøtet på delegasjonen, etterfulgt av nok et møte for oss nye (som igjen innebar at jeg ikke hadde spist frokost og måtte prøve tankekraft for å unngå atter mer rumling). Jeg fikk også kickstartet karrieren min som Snapchat-reporter, som i første omgang gikk ut på å introdusere praktikantene, som et supplement til både Twitter og Snapchat hvor det ligger bilde av oss. I tillegg til å debutere som snapchatter på vegne av en jobbkonto, fikk jeg også dratt fram gamle Twitterkunster. Jeg var veldig aktiv på Twitter i ungdomsskolelalderen, og tror jeg skrev min siste tweet for fire eller fem år siden. Da jeg i dag ble sendt i et møte med sjølveste FN-ambassadøren for å knipse bilder og twitre, var jeg noe spent. Møtet skulle være rundt halv fire-tiden, og noen timer før det begynte det å blåse opp akkompagnert med store mengder regn. I lunsjen gikk det rykter om at møter på FN etter klokken 14 ville bli avlyst. Skyskraperen vi holder til i begynte å bevege på seg, og vinden suste i veggene. Vi fikk på et tidspunkt beskjed om at vi kunne gå hjem hvis vi ville, men møtet jeg skulle dekke ble ikke avlyst, så jeg ble med ambassadøren og en av praktikantene til FN-bygget. På grunn av regnet slapp vi å gå - vi fikk faktisk sitte på i ambassadørbilen, både fram og tilbake. Litt stas. 

Regnet pisket mot ruta.

Dette bildet tok jeg ved et uhell da jeg skulle teste kameraet, men så ble det kanskje en semikunstnerisk framstilling av jobben min likevel.

Et av bildene som ble knipset under møtet av FN-ambassadør Geir O. Pedersen.

Om helg og savn

Jeg fikk klage fra mamma om at jeg ikke blogger hver dag, som jo ambisjonen muligens var, men jeg har endt opp med å være så utrolig trøtt etter jobb. Energien er virkelig ikke på topp, men jeg tror det skyldes at jeg enda er relativt ny i byen, jeg står fortsatt ovenfor store omstillinger, og ikke minst, arbeidsdagene er lengre og mer intense enn det jeg er vant med fra tidligere. 

Jeg har våknet av meg selv klokken 06 hver dag, hvilket er ganske greit, egentlig. Jeg får slappet av i sengen en times tid, sjekket nyheter og sosiale medier, men de første dagene var også preget av at jeg våknet i en slags sjokktilstand hvor jeg må gå en runde med meg selv for å skjønne at Oslo-livet mitt ligger igjen i Oslo, og at jeg nå har en helt annen hverdag. 

FREDAG: Arbeidsdagen på fredag startet med et morgenmøte klokken 09 med Oslobesøk fra Utenriksdepartementet. Jeg har ikke hatt vane for å spise frokost på morgenen her, men akkurat på fredag begynte jeg tidlig å merke at magen kom til å etterlyse frokosten på et eller annet tidspunkt. Det hadde vært veldig typisk meg å by på høylytt rumling rundt et møtebord, men heldigvis gikk det bra timen møtet varte. Men rett etter møtet var det duket for enda et møte for oss interns om Utenriksdepartementets oppbygning, og etter det igjen enda et møte om militærseksjonen i FN-delegasjonen, og da første mulighet for å hente seg en kaffe bød seg, sprang jeg ned på kontoret mitt for å få i meg noe av lunsjen jeg hadde pakket med. 

Etter møtene var klokken blitt 11.30, og delegasjonen samlet seg i Den blå lagune (der vi vanligvis spiser lunsj) foran TV-en og Trumps inauguration.

Resten av arbeidsdagen gikk med på å hente FN-passet mitt, hvilket gir meg inngang til FNs hovedkvarter, og å jobbe med ukesrapporten sammen med sjefen min. Ukesrapporten er satt sammen av innspill fra de ulike avdelingene, som fred og sikkerhet, humanitært/menneskerettigheter og juridisk om hva som har skjedd i løpet av uken, og hva som skjer i løpet av neste. Rapporten sendes blant annet til en rekke ambassader og Utenriksdepartementet. Det ryktes at utenriksministeren pleier å lese den ukentlig. 

Fra klokken 17.30 var det fredagspils på Keats Bar med jobben. Vi praktikantene dro i flokk og fant oss et langbord hvor vi tok noen øl og litt middag. Vi fikk blitt enda litt bedre kjent med hverandre, og minglet litt med de andre som jobber på delegasjonen. Klokken 19.45 ble vi imidlertid kastet fra bordet vårt pga en reservasjon, og rundt 21 dro jeg og en til hjem. Som den 60-åringen jeg mentalt er, hadde jeg da egentlig fått nok for kvelden, og var klar for å slappe av med et par episoder av en serie før jeg tok senga. 

LØRDAG: FaceTimet med Martin på morgenkvisten. Det var forresten et stort høydepunkt på torsdag - jeg fikk mulighet til å dra litt tidlig fra jobb (rundt 16.30) og jeg sprang ned til T-banen for å rekke å komme hjem før Martin la seg, så vi kunne snakke sammen en liten stund. Det var det desidert fineste øyeblikket gjennom hele uken - å se den du savner aller mest for første gang siden du med rødsprengte øyne og våte øyevipper vinket farvel på Gardermoen - det er utrolig hvor etterlengtet stemmen til din aller nærmeste blir etter bare noen få dager. Når det er sagt, er helgen nettopp en tid som kan være ekstra vanskelig for meg, særlig i starten. Fredag, lørdag og søndag vies vanligvis til å være med Martin og til å lage god mat, gå rundt i byen, se film og slappe av. Det er ikke så lett å erstatte, og nettopp da merkes tomrommet ekstra mye. Men vi gjør det beste ut av det: Jeg er så utrolig heldig som får være her i New York og som har fått den muligheten til å hospitere i FN, så jeg må bare tenke på savnet som en kostnad som jeg bare må leve med. I går dro jeg på lørdagsgrøt ved Sjømannskirken for å møte andre unge nordmenn i byen, og i dag står Svenska Kyrkans Ung i New York-event for tur. I Paris var Svenska Kyrkan gull for meg å møte mennesker på, så jeg gleder meg til å se om miljøet er like bra her. 

Ellers: I går var det Women's March her i New York, samt en rekke andre byer i USA og resten av verden. Kunne i dag lese at det står som historiens største protesttog i USA. Jeg og noen av de andre som var på Sjømannskirken i går gikk ut for å gå ut for å se på det, men endte også opp med å bli en del av det. Kreative plakater og sterkt engasjement preget marsjen, og mitt inntrykk var at det foregikk veldig fredelig. Telefonen min gikk tom for strøm før jeg i det hele tatt kom fram til Sjømannskirken, så jeg fikk dessverre ikke mulighet til å dokumentere. Vi ble med ned til Grand Central, hvor vi tok T-banen hjem. Jeg snakket litt mer med Martin før han la seg, og jeg skulle på en fest i underetasjen for å si hallo og bli litt kjent med naboene, men jeg sovnet selv da vi la på... Så jeg sovnet rundt 20-tiden og våknet rundt 08. Jeg er virkelig pensjonist, jeg.

Livet som FN-hospitant er i gang

Andre arbeidsdag i FN er overstått. Jeg mente å skrive noen ord i går kveld, men jeg var så utslått at jeg gikk omtrent rett til sengs etter å ha kommet inn døra. 

Disse to dagene har vært hektiske, men fine. Arbeidsmiljøet er preget av rause, diplomatiske (pun intended!) mennesker som virkelig gjør alt til rette for at du skal trives. Vi er to hospitanter, fire praktikanter og én kadett som har hver våre felt og "ekspertiseområder", hvor mitt altså er presse og kommunikasjon. 

Arbeidsdagen i går startet med oppmøte klokken 09. En av de ansatte på Generalkonsulatet, Toto, kom og hentet oss, viste oss til heisen hvor vi skulle intet mindre enn 38 etasjer opp, og ga oss jobbtelefoner, diverse instrukser og informasjon. Videre ble vi introdusert for kontorene våre samt kolleger i både Generalkonsulatet i 38. etasje og FN i 39. etasje. Utsikten fra bygget og vinduene på kontorene er spektakulær. Manhattan-landskapet slår mot deg, og du må klype deg noe hardt i armen for å skjønne at dette faktisk er en del av New York-livet ditt nå. Dagen besto videre i å bli kjent med nærmeste leder (jeg er allerede stor fan av min!), møter med noen av diplomatene, og rett og slett å komme seg på plass på kontoret og få på plass alt det tekniske. Etter endt jobbdag, rundt klokken 17, dro alle vi syv (hospitantene, praktikantene og kadetten) til en bar rett rundt hjørnet for å feire vel overstått første dag med en øl og litt mat. Litt preget av mange inntrykk og noe påvirket av jetlag som hang igjen, var jeg stuptrøtt, men likevel var det en hyggelig avrunding av dagen. 

Dagen i dag startet ganske likt som den forrige: Jeg møtte Vilde, hospitanten i Generalkonsulatet ved Grand St T-banestasjon klokken kvart over åtte, var på plass på jobb litt før ni, satte i gang med noen av oppgavene jeg hadde fått, sprang i noen møter, ble bedre kjent med noen av de ansatte, og ikke minst: besøkte sjølveste FN-bygningen.

Sikkerhetsrådet. Norge er ikke medlem der i dag (stiller til valg om dette i 2020), men alt interiør som ses er faktisk norsk, designet av Arnstein Arneberg, Per Krohg og Else Poulsson.

Talerstolen i Generalforsamlingen.

Etter en god times omvisning, var det dags for å møte FN-ambassadør Geir O. Pedersen på hans kontor, sammen med de andre FN-praktikantene. Kontoret hans byr på den desidert mest imponerende Manhattan-utsikten, og ambassadøren var like imøtekommende som de andre på huset. Vi tok alle en runde på hvem vi var, bakgrunnen vår og framtidsvisjoner, samt familiesituasjon. Jeg fortalte at jeg var fra Sarpsborg, og det viste seg at der hadde han altså bodd, ettersom foreldrene var offiserer i Frelsesarmeen og var stasjonert der. Morsomt sammentreff, ettersom det er der søsteren min jobber. Verden er aldeles ikke så stor likevel, selv ikke i New York. 

Brooklyn

Klokken er nå så vidt bikket 21, og jetlag sørger for at jeg lett kunne trodd på at det derimot var langt over midnatt - og definitivt sengetid. Jeg ankom New York og JFK International Airport omlag kl. 22 i går kveld, fikk hoppet i en taxi, og var på plass i det som nå er leiligheten min i Brooklyn rundt kl. 23, hvor en av roomiene mine tok i mot meg. På flyplassen fikk jeg også benytte meg av min første perk ved å være FN-hospitant og innehaver av G1-visum; jeg fikk elegant benytte meg at den relativt mye kortere diplomatkøen ved passport control (snikskryt).

Etter å ha informert de nære og kjære om at jeg var kommet trygt fram (både mac og mobil kom seg også trygt gjennom reisen denne gang), sovnet jeg rundt klokken 01, før jeg våknet igjen klokken 06. Lyden av trafikken gjennomtrenger veggene mye mer enn jeg er vant med i Oslo, og selv om jeg til vanlig sover gjennom dundrende tordenvær, klarte jeg altså ikke å sovne, med trafikken som irritasjonsmoment, før et par timer senere. Da jeg våknet var det som om jeg var litt i sjokk. Det gikk opp for meg at jeg virkelig har flyttet til New York, og at hverdagen min kommer til å se ganske annerledes ut de kommende månedene. Hele miljøet mitt er byttet ut og alt som hører med, noe som fikk meg til å føle meg ganske alene og engstelig akkurat den morgenstunden. Jeg leste gjennom brevet Martin hadde skrevet til meg før jeg dro igjen og igjen, og jo flere ganger jeg studerte setningene på ny, jo mer forsto jeg hvor virkelig avstanden er. Det var fryktelig sårt å skilles fra ham ved sikkerhetskontrollen på Gardermoen, og for hver gang jeg skulle til å trekke meg unna ham for å gå, tenkte jeg "jeg angrer, jeg angrer! Hva driver jeg med? Jeg vil hjem!". Men vi visste begge at det riktige for meg var å dra, jeg har drømt om FN og New York i en årrekke, og Martin og jeg har resten av livet sammen.

Den beste medisin mot en slik engstelse er å møte bra folk. Jeg møtte enda en roomie på vei ut, og jeg gikk så ut i strålende solskinn for å møte Vilde, hospitanten i generalkonsulatet. Vi ruslet rundt om i gatene i Williamsburg og Bedford-Stuyvesant, tittet inn i små, quirky butikker, slo av en prat med en butikkeier i en liten, lokal interiørsjappe om loppemarkeder, lokale produsenter og Trump. "I'm so sorry in advance about that", sa han, mens han trøstet oss, men nok aller mest seg selv, om at han på uunngåelig vis kom til å gjøre noe som vil resultere i riksrett. Også taxisjåføren som kjørte meg fra flyplassen i går kveld, uttrykte bekymring for den kommende tiden med Trump som president. Ettersom han var født i Bangladesh, fryktet han at han ikke skulle føle seg like velkommen lenger, i det som har vært hans hjemland i 14 år.

Det er tydelig av New Yorkerne lar seg bevege av det foregående valget. Observert på gata ved Bedford-Stuyvesant.

Vilde og jeg ble så oppslukt av det nye nabolaget vårt, at vi ikke fikk oss til å spise før langt ut på ettermiddagen. Etter å ha blitt tipset av en lokal, endte vi opp på en restaurant som heter Two Door Tavern. Lokalet var fylt av lyslenker i en ellers dunkelt lyssetting, men den koselige atmosfæren toppet seg da vi fikk bord rett ved en peis.

Stemningen toppet seg da Vilde fant en plastikkrems i maten, og limonadene våre var dermed på huset.

Etter den lille Brooklyn-safarien vår, kom jeg hjem og fikk pakket ut. Det begynner å se ut som et hjem her på det lille rommet mitt, og enda bedre blir det når jeg får bestilt bilder og plakater som kan pryde veggene. Nå er det virkelig dags for kvelden, for jeg er stuptrøtt, og dessuten utrolig spent på morgendagen - nemlig første arbeidsdag i FN.