Brooklyn

Klokken er nå så vidt bikket 21, og jetlag sørger for at jeg lett kunne trodd på at det derimot var langt over midnatt - og definitivt sengetid. Jeg ankom New York og JFK International Airport omlag kl. 22 i går kveld, fikk hoppet i en taxi, og var på plass i det som nå er leiligheten min i Brooklyn rundt kl. 23, hvor en av roomiene mine tok i mot meg. På flyplassen fikk jeg også benytte meg av min første perk ved å være FN-hospitant og innehaver av G1-visum; jeg fikk elegant benytte meg at den relativt mye kortere diplomatkøen ved passport control (snikskryt).

Etter å ha informert de nære og kjære om at jeg var kommet trygt fram (både mac og mobil kom seg også trygt gjennom reisen denne gang), sovnet jeg rundt klokken 01, før jeg våknet igjen klokken 06. Lyden av trafikken gjennomtrenger veggene mye mer enn jeg er vant med i Oslo, og selv om jeg til vanlig sover gjennom dundrende tordenvær, klarte jeg altså ikke å sovne, med trafikken som irritasjonsmoment, før et par timer senere. Da jeg våknet var det som om jeg var litt i sjokk. Det gikk opp for meg at jeg virkelig har flyttet til New York, og at hverdagen min kommer til å se ganske annerledes ut de kommende månedene. Hele miljøet mitt er byttet ut og alt som hører med, noe som fikk meg til å føle meg ganske alene og engstelig akkurat den morgenstunden. Jeg leste gjennom brevet Martin hadde skrevet til meg før jeg dro igjen og igjen, og jo flere ganger jeg studerte setningene på ny, jo mer forsto jeg hvor virkelig avstanden er. Det var fryktelig sårt å skilles fra ham ved sikkerhetskontrollen på Gardermoen, og for hver gang jeg skulle til å trekke meg unna ham for å gå, tenkte jeg "jeg angrer, jeg angrer! Hva driver jeg med? Jeg vil hjem!". Men vi visste begge at det riktige for meg var å dra, jeg har drømt om FN og New York i en årrekke, og Martin og jeg har resten av livet sammen.

Den beste medisin mot en slik engstelse er å møte bra folk. Jeg møtte enda en roomie på vei ut, og jeg gikk så ut i strålende solskinn for å møte Vilde, hospitanten i generalkonsulatet. Vi ruslet rundt om i gatene i Williamsburg og Bedford-Stuyvesant, tittet inn i små, quirky butikker, slo av en prat med en butikkeier i en liten, lokal interiørsjappe om loppemarkeder, lokale produsenter og Trump. "I'm so sorry in advance about that", sa han, mens han trøstet oss, men nok aller mest seg selv, om at han på uunngåelig vis kom til å gjøre noe som vil resultere i riksrett. Også taxisjåføren som kjørte meg fra flyplassen i går kveld, uttrykte bekymring for den kommende tiden med Trump som president. Ettersom han var født i Bangladesh, fryktet han at han ikke skulle føle seg like velkommen lenger, i det som har vært hans hjemland i 14 år.

Det er tydelig av New Yorkerne lar seg bevege av det foregående valget. Observert på gata ved Bedford-Stuyvesant.

Vilde og jeg ble så oppslukt av det nye nabolaget vårt, at vi ikke fikk oss til å spise før langt ut på ettermiddagen. Etter å ha blitt tipset av en lokal, endte vi opp på en restaurant som heter Two Door Tavern. Lokalet var fylt av lyslenker i en ellers dunkelt lyssetting, men den koselige atmosfæren toppet seg da vi fikk bord rett ved en peis.

Stemningen toppet seg da Vilde fant en plastikkrems i maten, og limonadene våre var dermed på huset.

Etter den lille Brooklyn-safarien vår, kom jeg hjem og fikk pakket ut. Det begynner å se ut som et hjem her på det lille rommet mitt, og enda bedre blir det når jeg får bestilt bilder og plakater som kan pryde veggene. Nå er det virkelig dags for kvelden, for jeg er stuptrøtt, og dessuten utrolig spent på morgendagen - nemlig første arbeidsdag i FN.