To uker etter avreise

I dag er det gått to uker siden jeg dro til New York, og to arbeidsuker ligger bak meg. Jeg begynner å bli mer og mer vant til den nye tilværelsen, og ikke minst har jeg klart å navigere rundt om i FN-bygget helt selv. Fredag var en ganske spesiell arbeidsdag. Det var den internasjonale minnedagen for holocaust, etter en FN-resolusjon fra 2005 for å minnes ofre, og å avvise all form for nektelse av at holocaust skjedde. Jeg gikk ned til Generalforsamlingen, utstyrt med mobiltelefonen, for å snappe og twitre fra programmet der. Generalsekretær Antonio Guterres innledet programmet, og jeg snek meg så langt fram jeg kunne for å knipse noen bilder til Twitter-profilen vår, samt Snapchat-kontoen, så klart. Jeg fikk både et morskt blikk og en veivende pekefinger for å ha beveget meg for nærme generalsekretæren, hvilket jeg utelukkende tar som A) Bevis på at jeg begynner å bli komfortabel inne på FN, B) At jeg har gjort jobben min. Det er av og til bedre å be om tilgivelse enn tillatelse når det kommer til bildeknipsing inne på FN, har jeg hørt. 

Generalsekretær Antonio Guterres holder innledningstale. "Verden har en plikt til å aldri glemme", talte han.

Flere ambassadører holdt taler, det var musikkinnslag og videosnutter med blant andre Oprah Winfrey, men det gjeveste var hovedgjesten, 90 år gamle Noah Klieger som er en av de siste gjenlevende Holocaust-overlevde. Han fortalte sin historie, og gjentok flere ganger at det er viktig at vi aldri glemmer. Han pekte særlig på at skoleverket må sørge for å undervise om hva som skjedde.

Noah Klieger forteller sin historie til forsamlingen.

Etter noen timer i forsamlingen, ruslet jeg tilbake til delegasjonen. Ukerapporten skulle igjen skrives og sendes ut og nettsiden skulle oppdateres, før vi praktikantene samlet oss sammen og gikk i flokk tilbake til FN i 17.30-tiden. Denne gangen var det for en litt annen affære enn det vi tidligere har gjort på FN: nemlig å drikke øl på delegate's lounge, før turen gikk videre til kadetten vår for skavling, øl og pizza. På delegate's lounge møtte vi andre kollegaer, deriblant de danske praktikantene. Det er vel lite nødvendig å nevne at Skam ble et av samtaleemnene. Apropos Skam: I går var jeg og en liten gjeng på en burgersjappe på Soho. Jeg ble spurt om navnet mitt da jeg la inn bestillingen min, og da jeg stavet I-D-A for henne fikk jeg oppfølgingsspørsmålet: are you Norwegian? Jeg ble litt satt ut - og imponert - av at ekspeditøren kunne plassere nasjonaliteten min på kartet ut i fra navnet mitt, men jeg svarte jo ja. 
- Oh, cool, yeah I heard you talking to your friend, fortsatte hun.
- Oh, so you know Norwegian?
- Haha, no, I've just been watching Skam!

Skam, altså. DÉT er kultureksport på høyt nivå, det! Ikke verst når en ekspeditør på en hipp veganburgersjappe midt i tjukkeste Soho kan identifisere norsk språk ut i fra samtidens mest elskede norske ungdomsserie. 

I går var det forøvrig også kinesisk nyttår, så jeg fikk meg en tur til Chinatown, hvor gatene var dekket av glitter og konfetti. 

Godt kinesisk nyttår! 2017 er forøvrig hanens år, så folk som er født i 1993 kan glede seg over at dette året visstnok gjør ekstra stas på dere.

Tidligere på dagen hadde jeg vært i Sjømannskirken for en ny runde med lørdagsgrøt og sosialisering. Der møtte jeg et par av jentene som jeg møtte forrige uke, samt noen nye fjes, som jeg da endte opp med å spise med på nevnt burgersted og oppleve nevnt kinesisk nyttår med. Vi dro så videre på et japansk créperie hvor vi kjøpte nydelige crépes med Nutella og jordbær (fordi så originale er vi), før vi dro på en bar og pratet i noen timer. Det kom fram at jeg og hun ene jenta hadde veldig mye til felles: vi hadde begge vært på utveksling i USA på videregående, vi hadde begge byttet vertsfamilie, og vi hadde begge fått beskjed om at fedrene våre var diagnosert med kreft mens vi var der borte. Og vi mistet begge fedrene våre. Sjømannskirken er veldig viktig for meg, først og fremst fordi det er et trygt sted for meg å være, med mulighet for å møte mennesker i samme båt (ordspill on fleek), men også fordi jeg føler meg nær pappa der, som jo mange av sine yrkesaktive år var til sjøs. Spesielt i går, den 28. januar, var det ekstra viktig for meg å være tilstede i Sjømannskirken, ettersom det var datoen pappa døde. Kanskje han også oppsøkte Sjømannskirken i nettopp New York hvis han var på land i byen? Vaflene og selskapet der gjør hvertfall mye for meg når jeg føler meg litt fortapt, som jeg jo kan gjøre når jeg er helt ny i storbyen, og på årsdagen til pappas dødsfall. Det var uansett fint å være der, og å møte de jeg møtte på, å tilbringe dagen med de, og å så til slutt finne ut at jeg og en av mine nye bekjente hadde disse utrolige fellestrekkene. Kvelden min ble avsluttet med at jeg skiltes fra mine nye bekjente til fordel for en annen bar i Bushwick der jeg møtte på en jente fra Sarpsborg som jeg gikk på videregående med. Jeg hadde noen utrolig koselige timer der også, før jeg tok banen hjem og sloknet etter en dag full av mange inntrykk. 

I dag var det strålende sol og blå himmel her i Brooklyn. Jeg ruslet litt rundt i gatene rundt om i nabolaget, FaceTimet litt med bestevenn Marianne for første gang siden jeg kom hit mens jeg gikk rundt. Videosamtalen varte dessverre ikke lengre enn drøye kvarteret, ettersom mobilen bestemte seg for å gå fra 20 % til 1 % strøm på få minutter. Da jeg kom hjem sto nok en FaceTime-date for tur: Denne gang med Martin og resten av familien min som var samlet hos mamma for søndagsmiddag. Dette med å være med på familiemiddager er en kjent tradisjon for meg: Julaften 2011 (da jeg bodde i Montana), var jeg med på hele julemiddagen gjennom å være plassert på enden av middagsbordet gjennom datamaskinen og Skype. 

På ettermiddagen kom fire av praktikantene over for et aldri så lite Unge lovende sesong 2-maraton. Vi spiste cookies, potetgull og grønnsaker med hvitløkshummus, pløyet gjennom alle seks episodene, og var enige om at Siri Seljeseth & co nok en gang har klart å levere. Vi gleder oss allerede til sesong 3!

Nå skal jeg gjøre meg klar for senga og ny uke. Denne uken tror jeg blir ganske hektisk på delegasjonen med litt forskjellige besøk og eventer, og jeg har også første deadline på oppgaven som skal leveres til universitetet.