Jeg har våknet av meg selv klokken 06 hver dag, hvilket er ganske greit, egentlig. Jeg får slappet av i sengen en times tid, sjekket nyheter og sosiale medier, men de første dagene var også preget av at jeg våknet i en slags sjokktilstand hvor jeg må gå en runde med meg selv for å skjønne at Oslo-livet mitt ligger igjen i Oslo, og at jeg nå har en helt annen hverdag.
FREDAG: Arbeidsdagen på fredag startet med et morgenmøte klokken 09 med Oslobesøk fra Utenriksdepartementet. Jeg har ikke hatt vane for å spise frokost på morgenen her, men akkurat på fredag begynte jeg tidlig å merke at magen kom til å etterlyse frokosten på et eller annet tidspunkt. Det hadde vært veldig typisk meg å by på høylytt rumling rundt et møtebord, men heldigvis gikk det bra timen møtet varte. Men rett etter møtet var det duket for enda et møte for oss interns om Utenriksdepartementets oppbygning, og etter det igjen enda et møte om militærseksjonen i FN-delegasjonen, og da første mulighet for å hente seg en kaffe bød seg, sprang jeg ned på kontoret mitt for å få i meg noe av lunsjen jeg hadde pakket med.
Etter møtene var klokken blitt 11.30, og delegasjonen samlet seg i Den blå lagune (der vi vanligvis spiser lunsj) foran TV-en og Trumps inauguration.
Resten av arbeidsdagen gikk med på å hente FN-passet mitt, hvilket gir meg inngang til FNs hovedkvarter, og å jobbe med ukesrapporten sammen med sjefen min. Ukesrapporten er satt sammen av innspill fra de ulike avdelingene, som fred og sikkerhet, humanitært/menneskerettigheter og juridisk om hva som har skjedd i løpet av uken, og hva som skjer i løpet av neste. Rapporten sendes blant annet til en rekke ambassader og Utenriksdepartementet. Det ryktes at utenriksministeren pleier å lese den ukentlig.
Fra klokken 17.30 var det fredagspils på Keats Bar med jobben. Vi praktikantene dro i flokk og fant oss et langbord hvor vi tok noen øl og litt middag. Vi fikk blitt enda litt bedre kjent med hverandre, og minglet litt med de andre som jobber på delegasjonen. Klokken 19.45 ble vi imidlertid kastet fra bordet vårt pga en reservasjon, og rundt 21 dro jeg og en til hjem. Som den 60-åringen jeg mentalt er, hadde jeg da egentlig fått nok for kvelden, og var klar for å slappe av med et par episoder av en serie før jeg tok senga.
LØRDAG: FaceTimet med Martin på morgenkvisten. Det var forresten et stort høydepunkt på torsdag - jeg fikk mulighet til å dra litt tidlig fra jobb (rundt 16.30) og jeg sprang ned til T-banen for å rekke å komme hjem før Martin la seg, så vi kunne snakke sammen en liten stund. Det var det desidert fineste øyeblikket gjennom hele uken - å se den du savner aller mest for første gang siden du med rødsprengte øyne og våte øyevipper vinket farvel på Gardermoen - det er utrolig hvor etterlengtet stemmen til din aller nærmeste blir etter bare noen få dager. Når det er sagt, er helgen nettopp en tid som kan være ekstra vanskelig for meg, særlig i starten. Fredag, lørdag og søndag vies vanligvis til å være med Martin og til å lage god mat, gå rundt i byen, se film og slappe av. Det er ikke så lett å erstatte, og nettopp da merkes tomrommet ekstra mye. Men vi gjør det beste ut av det: Jeg er så utrolig heldig som får være her i New York og som har fått den muligheten til å hospitere i FN, så jeg må bare tenke på savnet som en kostnad som jeg bare må leve med. I går dro jeg på lørdagsgrøt ved Sjømannskirken for å møte andre unge nordmenn i byen, og i dag står Svenska Kyrkans Ung i New York-event for tur. I Paris var Svenska Kyrkan gull for meg å møte mennesker på, så jeg gleder meg til å se om miljøet er like bra her.
Ellers: I går var det Women's March her i New York, samt en rekke andre byer i USA og resten av verden. Kunne i dag lese at det står som historiens største protesttog i USA. Jeg og noen av de andre som var på Sjømannskirken i går gikk ut for å gå ut for å se på det, men endte også opp med å bli en del av det. Kreative plakater og sterkt engasjement preget marsjen, og mitt inntrykk var at det foregikk veldig fredelig. Telefonen min gikk tom for strøm før jeg i det hele tatt kom fram til Sjømannskirken, så jeg fikk dessverre ikke mulighet til å dokumentere. Vi ble med ned til Grand Central, hvor vi tok T-banen hjem. Jeg snakket litt mer med Martin før han la seg, og jeg skulle på en fest i underetasjen for å si hallo og bli litt kjent med naboene, men jeg sovnet selv da vi la på... Så jeg sovnet rundt 20-tiden og våknet rundt 08. Jeg er virkelig pensjonist, jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar