Hallo!

Hallo, hallo.


Gratulerer med å rota deg inn på bloggen min. Dette er sånn cirka mitt syvende forsøk på blogging siden 2008, tror jeg. Jeg har liksom konkludert med at det ikke har vært noe for meg hver gang (og likevel starter jeg opp en ny en til stadigheter. Senest nå.)


Men nå skal jeg altså prøve å dokumentere livet mitt det kommende halvåret gjennom tekst og bilder her på bloggen. I oktober 2016 fikk jeg rede på at jeg skal få lov til å være i den norske FN-delegasjonen og jobbe med presse og kommunikasjon våren 2017. Førstkommende søndag reiser jeg, og tirsdag 17. januar er første arbeidsdag. I skrivende stund sitter jeg på kontoret "mitt" på Aschehoug-huset hvor jeg har jobbet for Universitetsforlaget til og fra siden mars. Rart å tenke på at kontorplass i fjerde etasje på Sehesteds plass skal byttes ut med 38. etasje på Manhattan. Det er faktisk alt for surrealistisk for meg ennå.


Hjemme er kofferten halvveis pakket. Det er fast tradisjon å gjøre ferdig kjedelige, men helt klart noe viktige ting i siste liten, når det gjelder reising. Jeg er nesten overrasket over at jeg ikke har utsatt visumsøkingsprosessen til nå. Hehe, neida. Men det med pakking er liksom en historie for seg selv. Sist gang jeg flyttet til USA glemte jeg ingenting igjen hjemme, men jeg klarte derimot å forlate sikkerhetskontrollen på Gardermoen UTEN macen min. DET var gøy å innse vel framme i New York, det. Vi var en gjeng skandinaviske utvekslingsstudenter som nettopp hadde blitt innlosjert på hotellrom og alle tok opp PC-ene sine for å informere nære og kjære om at de var trygt hjemme. Jeg tenkte jo at jeg ikke skulle være noe dårligere, så jeg tok fram håndbagasjen og åpnet PC-lommen som for øyeblikket var erstattet av... ingen mac. Ringte mamma, lett hysterisk, og måtte A) erkjenne hva jeg hadde prestert, jeg tror jeg forsøkte å forklare at jeg tydeligvis får alvorlige hukommelsesproblemer under svært stressede situasjoner; B) få henne til å love å ringe Gardermoen så fort som mulig.


Jeg velger å tro at man lærer av sine feil, og at jeg denne gangen smertefritt klarer å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen uten tap.


I